Ensomhetens stier fører meg
Lengte bort
Forvi sorgenes vann
Og stillhetens skog
Med tausheten som eneste venn
Her hvor latteren er stilnet og glemt
Her har mang en sjel vandret
Forlatt uten håp
Forfulgt av fortids gjenferd
Forfulgt forlatt og alene
Tiden går men viser ingen nåde
Den kan være en venn eller en fiende
Leger mine sår og fører meg til nye
Kaldt og smertefullt det er
Kreftene ebber så alt for fort
Utslitt og maktesløs faller jeg om
Dette er en kamp jeg ikke makter
En byrde så alt for tung
Gi meg ro til å hvile
Gi meg en tid uten sår
Bli hos meg i ensomheten
Til jeg sovner stille inn